Hovedsiden
Akerselva
All verdens mat
Grünerløkka
   Historien
   Gatene
   Butikkene
   Utelivet
   Hva skjer
   Nyheter fra løkka
   Korsgata brl
Hellas
Korfu
Lesvos
Mytologi
Rutetider

Lokale linker

Grünerløkkas historie

Slitne ben har godt av å hvile selv på Grünerløkka - copyright www.bradager.net

Grunerløkka har en spennende historie og denne finner du på denne siden. Annet stoff på Grünerløkka sidene er oversikt over noen faste scener og hva som skjer på Grünerløkka. Du finner oversikt over puber, barer, restauranter, enkle gatekjøkken og caféer. Butikker er det mange av her og de fleste er i butikkoversikten.

Grünerløkka ligger i Oslo, øst for Akerselva. Strøksgrensene er avgrenset av Akerselva i vest, Sannergata i nord og Torshovbekken i øst. Torshovbekken har sitt utløp litt vest for Nybrua og den gikk derfra tversover Schousplass, fulgte Toftesgate et lite stykke og krysset gjennom det nordvestre hjørne av Sofienbergparken og videre oppover til Torshovdalen.

Akerselva er Grünerløkkas grense i vest. Den er rik på historie og gjennom en samling sider vil jeg ta deg med på en tur fra Os til fjord. Sidene skal være både en turguide for en vandring langs elva og en fortelling om elvas historie. Den første spede starten på denne historien finner du her.

Her vil du finne bakgrunnsstoff om bydelen og menneskene som bor her. Nyheter om det som skjer i strøket på godt og ondt og ikke minst hvordan det var her før i tiden.

På Grünerløkka ligger det et koselig hus fra 1850-årene. På denne tiden fikk dette området navnet Ny York. I dette huset kan du leie lokale for hyggelig samvær eller til konferanser, semiarer og annet.
Mer informasjon finner du her.

Grünerløkka historie

Ved nederste fall i Akerselven lå Akergården Nedre Foss. Allerede før år 1 200 lå det en bru her. Dette var eneste kjørbare forbindelse over Akerselva mellom østre og vestre Aker i over 400 år.I 1222 tilhørte Nedre Foss Cisterciensermunkene ved Hovedøens Kloster. Munkene drev kornmølle ved Nedre Foss. Kongen overtok eiendomen etter reformasjonen og deretter ble den kalt "Kongens Mølle".

Grünerløkka har fått sitt navn etter myntmester Friedrich Grüner som kjøpte Nedre Foss Mølle (inklusiv "Kongens Mølle" i 1672) av kong Christian den femte. Mølla var i Grünerslektens eie helt fram til 1911. Foruten Nedre Foss hadde myntmester Fredrik Grüner en gård i byen. Den såkalte Grünergård eller Statholdergård i Rådhusgata var ikke hans, men eides av hans far.

Viselagmann Poul Nielsen ble eier av Nedre Foss Mølle i 1758. Den ble kjøpt tilbake av Grünerfamilien i 1802 (den "yngre Grünerslekt" se note).

Major Jens C. Grüner eide området på midten av 1850-årene. Området var noe større enn det so i dag kalles Grünerløkka. Med til området hrøte også Nedre Foss gård med et par små møller ved Akerselva.

I 1856 solgte Jens C. Grüner til sønnen proprietær Hans Fredrik Grüner. Prisen var 70 000 speciedaler. Det ble vanskelig å selge tomtene delvis på grunn av "murtvangen og byutvidelsen i 1857" og at det fantes mange andre attråverdige tomter.

I den perioden det ennå var tillatt å sette opp trehus fikk Grüner solgt 32-33 mål. Etter oppdeling av disse målene bodde det få år etter ca 1 500 personer på et lite område som vel på den tiden kunne kalles en "drabantby".

Dette var området mellom Torvbakkgata og Nordre gate. Denne lille forstaden fikk på folkemunne først tilnavnet Kalifornien, men snart ble den omtalt som Ny-ork (New York) på grunn av tempoet som bydelen skjøt i været i.

Noe av bebyggelsen er bevart (Korsgata 16 og i Øvregate ved Nordre gate).

I 1858 prøvde Grüner gjennom sin representant Overrettssakfører Carl Michelt å legge press på kommunen for å få opphevet murtvangen. Andre kretser arbeidet også med opphelvelse av murtvangen, men bestemmelsen var kommet for å bli.

Ved byutvidelsen i 1859 ble Grünerløkka lagt inn under Christiania og det ble innført murtvang ved oppføring av hus.

Grüner solgte sin eiendom bortsett fra Nedre Foss gård og mølle som han beholdt. Kjøper var Thorvald Meyer og Carl Michelt. Arealet var på 380 mål og kjøpesummen var 35 000 spediedaler (spd) eller 370 spd pr mål. Handelen ble avsluttet høsten 1860 og skjøte tinglyst. Oppgjøret ble avgjort ved at kjøperne overtok gjelden på 34 150 spd og ga sitt "bevis" for de resterende 750 spd.

Thorvald Meyer var på den tid medlem av kommunebestyrelsen og reguleringskommisjonen. Etter kjøpet av Grünerløkka deltok han ikke i møter hvor murtvangen var tema.

På grunn av murtvangen var tomtesalget i byen på et lavmål. Overrettssakfører Carl Michelet fikk kalde føtter i 1869 og solgte sin andel av eiendommen til Thorvald Meyer for 20 000 spd.

I de nærmeste årene etter at Thorvald Meyer var blitt eneeier solgte han 47 tomter til 56 kjøpere. Salgene skjedde i strøket fra New York mot nåværende Olaf Ryes plass og omkring Sofienberggata og Grüners gate.

Han solge også omkring 50 mål til teglverkseier Juell med familie. En del av dette arealet ble senere overtatt av kommunen til anlegg av Dælengen idrettsplass.

I det beste året,som var 1874, oppnådde han en pris for eiendommer som lå 40 ganger høyere enn det han selv betalte i 1860.Så ble det depresjonstid. I 1890-årene ble det fart i sakene igjen. Det ble en voldsom byggeboom. I disse årene solgte Thorvald Meyer sine gjenværende arealer for 10 000 kroner pr mål.

Fossveien 1 B var grunnbokens beskjedene benevnelse på det vi kjenner som Grünerløkka. I og med siste salg gikk navnet ut av matrikelen "som udparcellert".

Thorvald Meyer bekostet anleggelsen av Thorvald Meyers gate og gav bort tomter til anlegg av parker, kirke og skole. Han kontrollerte også utbygningen ved å legge heftelser på tomtene han solgte.

Byplanenene ble på 1800-tallet tegnet av stadskonduktøren. Statskonduktør Bull etterfulgte Grosch i stillingen. Han tegnet Grünerløkka i 1862 og det var det største området basert på rutemønster siden Kristian 4s by. Bygningsloven på slutten av århundret foreskrev rette gater i rette vinkler. Dette gjorde umulig å endre gateløpene selv om store deler av området ikke var utbygd.

Fortsatt på 1880-tallet bestod de fleste kvartalene av løkker. Disse hadde ofte navn etter de som hadde noe med dem å gjøre (eiere, leiere eller forpaktere). Ikke alle navnene som ble brukt var de offisielle navnene, men ble brukt av løkkabeboerne. Noen navn var Ræveløkka, Keyserløkka, Løkka på 'løkka'.

Løkka på 'løkka' lå der hvor kvartalet Sofienberggata - Markveien - Grüners gate - Fossveien ligger i dag. Denne løkka ble brukt til kortspill av voksne menn, unggutene klinket og hyppet om knapper, slo ball, trilla ball i hatt og kasta på stikka, mens jentene drev med ballkasting, hoppet tau og paradis.

Befolkning

I 1886 hadde Grünerløkka (Paulus sogn) 13 600 innbyggere. I 1900 var innbyggertallet steget til 22 000. På samme tid var det bare fem gater i Oslo som hadde en befolkning påover 3000 beboerer. Av disse lå tre på Grünerløkka: Markveien, Thorvald Meyers gate og Toftes gate.

I Petri sogn (Rodeløkka), som folk på Grünerløkka i denne tiden delte kirke med (Petri kirke på Rodeløkka eller 'Sofienberg kirke' som løkkafolket kalte den) bodde det i 1886 7 800 innbyggere, mens det i 1900 var steget til over 21 000. Tilsvarende tall for Sagene var henholdsvis 7 000 og 16 000, mens innbyggertallet i hovestaden økte fra 76 000 til 227 500.

Boliger

I 1864 ble det anslått at en kvadratmeter tomt på Grünerløkka kostet ca 30 skilling, men det var ikke noe salg i området på denne tiden. Utparselleringen skjedde først året etter. Selv om Thorvald Meyer tilbød rimelige tomter, kjøpte nesten ingen tomter før etter 1868.

Gårdene ble på denne tiden oppført med fasader som var pusset på framsiden. Som oftest ble de også utsmykket med ornamenter med små figurer, byster og annet. Noen gårder fikk vakre støpejernsgelendere og blyglassruter i oppgangene. Bakgårdene og baksiden av bygningene derimot ble ikke påkostet noen utsmykning. Det var jo forsiden som folk flest la merke til.

I 1880-årene var området mellom Thorvald Meyers gate, Søndre gate og Akerselva det først utbygde området. Kvartalene mellom Thorvald Meyers gate og Markveien med tverrgatene Korsgata (Korsgaten) og Lerifallsgata (Lerfaldsgaten) ned til Søndre gate bebygd med mange treetasjers leiegårder med bakgårder.

Bruer

Mellom øst og vest i Oslo var det få bruer helt fram til på begynnelsen av det 1900-tallet. Mellom Grünerbrua nederst på Grünerløkka og Treschows bru var det bare en kjørebru og noen få gangbruer på en strekning på omtrent 3 kilometer.

Nybrua ble anlagt i 1827 og er senere utvidet. Den skulle ta over trafikken nordfra som til nå hadde gått over Vaterland bru. På venstre side av elva ligger Oslo Kommunale Legevakt og til høyre de tidligere lokalene til Aker Herred. Disse har blant annet også huset Plan- og bygningsetaten i Oslo. Rett fra for oss ser vi det gamle Schous bryggeri, som har adresse Trondheimsveien 2. I dag holder BI, NMI og mange kommunale kontorer til i bygningsmassene. Husene i komplekset er utstyrt med skilt som forteller hva som ble gjort i de enkelte husene. Schous bryggeri har sine opprinnelse allerede rundt 1800 og ble kjøpt opp av Christian Schous i 1821. I 1873 flyttet bryggeriet til Schousløkken. Det var landets eldste bryggeri når det ble avviklet i 1982. I det erverdige gamle lokalet som har bevertet utallige tusen struper og mager er det fortsatt restaurant. Selv om noe av inventaret desverre er byttet ut er fortsatt mye inntakt. Navnet på restaurnten er endret til Schous Corner noe som burde gjøres om. Det gamle navnet Schoushallen passer mye bedre på lokalet som ikke har et vindu ut på hjørnet. Schoushallen har dagens hver og ellers en fyldig meny. Ringnes øl. På venstre side på vestsiden av brua ligger Anker hotell og studentboliger. Disse er bygd på den gamle gassverktomta og Ankertorvet.

Ankerbrua var i 1880-årene en trebru med smalt fortau og rekkverk av jernstenger. Ankerbrua ble ombygd første gang i 1891 og samtidig ble den store hjørnegården nederst i Markveien v/Jødebakken oppført. Her var det før ombygningen et lite 'torv', hvor det ble solgt grønnsaker og frukt fra bord på fortauet. Det var også handel på den andre siden av Ankerbroen. Her var det flere boder og det ble solgt trelast, møbler og mye annet. (Kanskje dette er grunnlaget for at både Grünerløkka og Møllergata har huset en mengde møbelforretninger gjennom årene)?.

Ankerbrua blir i dag kalt Eventyrbrua er en steinbru fra 1926. Da ble den gamle trebrua revet. Bru fikk sin nårærende form i 1937 og ble utsmykket med bronsefigurer av norske eventyr. Motivene er Kvitebjørn, Kari TrestakkPer Gynt på reinsdyret og Veslefrikk med fela. Noen av skulpturene var nok på den tiden vel dristige.

Åmot bru ligger like ovenfor Øvre Foss ved Seilduksdammen. Brua ble flyttet hit i 1958 fra Åmot. Den ble bygd i 1852 og var Norges første smidde kjedebru. Brua har en inskripsjon på den høyre brupilaren hvor det står: "Hundre mand kan jeg bære, men svigter under taktfast marsj."

Fabrikker og industri

Det lå mange bedrifter på Grünerløkka. I dag er det lite industri igjen. I dette kapitelet vil det komme en oversikt over det meste om fabrikken på Grünerløkka.

Herkules

Konfeksjonsfabrikkens forløper var forlagssystemet. Forlagssystemet var av gammel dato. Det var en for for "håndverksfabrikk". En tilskjærer skar til stoffet og sømmen foregikk enten som hjemmesøvn eller på et verksted.

12. august 1851 patenterte J.M. Singer sin symaskin, og startet samme året The Singer Manufacturing Company. Det var flere patenter på symaskiner. Et annet var tatt ut i 1846 av Elias Howe. I en konkurranse som Howe fikk istand, leverte hans maskin på like lang tid like mye ferdig arbeid som 5 håndsyersker.

Hagbarth Rasmussen og Oluf Berrum drøftet i 1898 og åpne en konfeksjonsfabrikk. De kontaktet skreddermester Chr. Pedersen som var en ansett skredder. Sammen ble de enige om å starte en herrekonfeksjonsfabrikk i det daværende Kristiania.

Den 12. april 1898 stiftet de Aktieselskapet Herkules. Selskapet ble registrert i Handelsregisteret 6. oktober. De kjøpte eiendommen Pløens gate 2B. Eiendommen inneholdt en leiegård som ble ombygd til fabrikklokaler. Her arbeidet syerskene fra syv om morgenen til syv om kvelden. Arbeidstiden var avbrutt av en halv times frokost, en og en halv times middag og et kvarters ettermiddagspause. I sesongen kunne arbeidstiden strekke set til ni- titiden om kvelden.

Herkules var i 1898 den første bedrift i bransjen som anvendte elektrisk drivkraft til sine maskiner. Stoffene var i hovedsak fra norske tekstilfabrikker. En av de store leverandørene var Arne Fabrikker og her ble de en av de viktigste kundene.

Bedriften ekspanderte raskt og allerede i 1901 ble lokalene i Pløens gate for små og bedriften leide i fem år lokaler i Apotekergata 10. Ved starten i 1898 var det 35 ansatte i bedriften inklusiv funksjonærer og allerde i 1906 var staben økt til 200 syersker. Bedriften har nå avviklet lokalene i Apotekergata 10 og de har i steden leid loftetasjen i nabogården, Pløens gate 2. Fortsatt var plassmangelen stor og deler av arbeidet ble utført ved hjelp av hjemmesøm.

I 1911 kjøpte Herkules eiendommen Thorvald Meyers gate 72-74. Her var det plass til å oppføre en ny bygning og det lå en bygning fra før som ble modernisert. Nybygging og modernisering ble overlatt til arkitekt Steckmest og murmester Edv. Olsen. I desember 1911 var bygningen klar til innflytting. Det var plass til 375 ansatte. I kjelleren var det lager for bedriftens lager av stoffer til dresser.

Februar 1912 på bedriftens generalforsamling ble det besluttet å endre navn til A/S Herkules Confektionsfabrikker. På denne tiden var F. R. Mangschou bedriftens leder. Fabrikken hadde nå en mangsidig produksjon. Blant fabrikkens produkter var automobildrakter, polardrakter og skinnprodukter.

Det ble etterhvert ansatt arbeidere fra Tysklan og Sverige siden det var mangel på kvalifisert arbeidskraft. For disse ble det nødvendig å skaffe boliger og bedriften kjøpte i 1913 Sverdrups gate 13 og innredet denne til arbeiderboliger. Boligene ble oppgradert til en høyere standard og det ble installert elektrisk lys.

I 1914, på jubileumsutstillingen, fikk Herkules gullmedalje.

I perioden 1917-20 var det 400 ansatte i fabrikken. De hadde agenturer i Finnland, Danmark, Sverige og på Island. Under første verdenskrig var boligproblemet for de ansatte stort og fabrikken kjøpte igjen boliger til sine ansatte. Denne gangen ble Jens Bjelkes gate 7 og Karlstadgata 14 kjøpt. Disse ble solgt igjen allerede rett etter krigen. I 1911 ble det opprettet et bedriftskjøkken som serverte billig middag til de ansatte. Det daglige besøket var opptil 160 matgjester. I løpet av 1920-30 årene ble alle fabrikkens bygårder solgt.

Under den andre verdenskrig ble deler av fabrikken rekvidert av tyskerne i to perioder. Først i 1942 og senere i 1944. I boken "Et moderne eventyr" blir det fortalt følgende historie: "Fabrikken måtte avgi noe lagerrom (til tyskerne) til lagring av gamle uniformer og ble pålagt å sy noen forsvinningsdrakter. Og dette ble virkelig forsvinningsdrakter i ordets egentlige forstand - de forsvant. Tyskerne kunne jo ikke vite at bestyrerinnen på den avdelingen som sydde draktene, var med i Hjemmefronten. Det ble ordnet slik at draktene ble lagret isteden for å bli sendt ut av fabrikken. Da så den største delen var ferdig, fikk Hjemmefrontens folk beskjed om at de kunne bryte seg inn og fjerne dem. Det ble gjort. Dermed forsvant også tyskerne fra fabrikken, idet de tok med seg det som var igjen av gamle uniformer."

Mer om Herkules historie og litt om klær gjennom tidene kan du lese i boken "Et moderne eventyr". Se kilde nederst på siden.

Parker og friområder

Birkelunden var allerede rundt 1880 blitt en riktig park med plener, gangveier og lekeplasser.

Ballplassen ved Fossveien og gressbakken ned mot Nedre Foss var helt fram til begynnelsen av 1900-tallet en av de mest forfullendte hageanlegget i Christiania. Grünerhagen ble anlagt på 16-1700-tallet og var berømt langt utover løkka.

Kuba ligger i friområdet mellom Øvre og Nedre Foss. På Kuba lå det tidliger en gassklokke som tilhørte Oslo Gassverk. I dag er den sirkelrunde plassen asfaltert og det brukes blant annet hver 17. mai til et arrangement mot rasisme. Hellingen på østsiden av Kuba-brua er et yndet rekrasjonsområdet. På fine sommerdager er det fullt av store og små som ligger og soler seg eller sitter i grupper og prater og griller.

Schous plass ligger nesten nederst i Thorvald Meyers gate. Den ligger mellom Toftes gate, Nordre gate, Korsgata / Thorvald Meyers gate. Parken har fått navn etter Christian Julius Schou (1792-1874) som kjøpte området mellom Thorvald Meyers gate og Sofienbeggata og ned til Nybrua. Schou drev fra 1822 handelsvirksomhet i Kristiania. Blant annet drev han en vattfabrikk og en edikkfabrikk i forbindelse med at han kjøpte Sinsen gård(1835) og Lakkegården(1837) drev han også meieri og gårdsbruk. I 1824 grunnla Jørgen Young et bryggeri som holdt til i Fjærdingen (nå Kristian Kroghs gate). Schou overtok dette bryggeriet i 1838 og flyttet det senere til Schous-kvartalet på den andre siden av Nybrua helt nederst mellom Thorvald Meyers gate og Trondheimsveien.

I tidligere tider gikk Det en bekk fra dagens Toftes gate over plassen og videre ned Thorvald Meyers gate. Bekken som kom fra Torshovkantene bar navnet Torshovbekken. På Schous plass omtrent der plaskedammen er nå, lå det en dam. I denne badet ungene om sommeren og om vinteren var det skøytebane. På sommeren var det ikke bare latter en forbipasserende kunne høre. Det var også gråt fra barn som var bitt av blodigler - hesteteigler som kom nedover med bekken fra Torshov. Dammen på Schous plass ble fylt igjen etter tre drukningsulykker rundt 1900.

I dag er det tre bygninger på plassen. To er bolighus som ligger ut mot Thorvald Meyers gate med et vedutsalg mellom seg. Det tredje bygget ligger midt på øvre del av plassen og her holder Deichmanske biblioteks filial på Grünerløkka hus. Biblioteket ble tegnet av arkitekten August Nilsen. Hans utkast ble valgt ut blant 37 forslag i en konkurranse. Første premieprisen var 800,- kroner og han kalte utkastet for Silentium. Bygningen ble reist i perioden 1912-14 og innflytning var 27. oktober i 1914.

På Deichman har det gjennom disse 90-årene hendt mye. I 1931 stiftet Johanne Mowinckel Wetlesen 'Løkkas radioklubb'. Klubben kunne ha l5 medlemmer og de kunne ta med seg en gjest på medlemsmøtene. Det første året fikk de låne et radioapparat av en forhandler. Radioapparatet ble fraktet fram og tilbake mellom butikken og biblioteket til hvert møte. Det ble arrangert radiotime en gang i uka. Den ene uka var det jentetime og den neste guttetime.

Slitne ben har godt av å hvile selv på Grünerløkka - copyright www.bradager.net Olaf Ryes plass har navn etter general Rye. Den var en åpen løkke til langt ut i 1880-årene. Løkka ble kjøpt av kommunen fra familien Grüner for 10 000 kroner i 1883. Etterhvert ble det anlagt en smal gatestump på skrå fra Markveien til Thorvald Meyers gate med holdeplass for hest og vogn på midten av plassen. Omkring 1890 fikk plassen spaserganger, fontener og monument over Eilert Sundt. Vognmennene ble henvist til hjørnet av plassen ved krysset Markveien - Sofienberggata. Gaten på skrå gjennom Olaf Ryes plass var kjørevei helt fram til siste halvdel av 1930-årene.

Sofienbergparken var ferdig opparbeidet i 1995. Tidligere lå det en gravlund på området.

Gater

Gatene på Grünerløkka er oppkalt etter blant annet etter eierene i området, viktige menn i Kristianias historie, krigshelter, elv og industri. Etter byutvidelsen i 1859 ble den ene gata etter den andre anlagt. Tidligere hadde beboerne hatt et ord med i laget når gater skulle navnsettes, men nå var det bestemt at en navnekomité av 1864 skulle bestemme navnene.

Thorvald Meyers gate fikk navn etter Thorvald Meyer (1818-1909) i 1864. I 1962 ble det ved en representantbeslutning bestemt å opparbeide en ny vei fra Nybrua til Sannergården. Thorvald Meyer hadde da allerede med egne midler utført opparbeidelse av vei mellom Nybrua og Nordre gate. Gaten fikk navn etter han i 1864 er omtrent 1250 meter og går fra Beyerbroen / Biermanns gate til Nybrua. Langs gaten finner vi tre parker, Schous plass, Olaf Ryes plass og Birkelunden. Gaten var også en av de som tidlig fikk trikkeskinner. Allerede i 18. mars 1878 kom hestesporveien til Grünerløkka. Linja gikk fram til Thorvald Meyers gate 49 hvor sporveien hadde stall til 50 hester, smie og en liten vognhall. Stallen ble nedlagt i 1899. (I dag ligger Sækkecentralen i lokalene. Eieren har restaurert deler av anlegget og tar gjerne i mot besøkende.) I april 1879 ble linjen forlenget til Beyerbrua.

Thorvald Meyer har sine aner fra en bodeslekt fra Fron i Gulbrandsdalen. Faren var Kristianias nest største skipsreder etter Mogens Thoresen (1790-1863). Faren var blant annet medlem av formandsskapet og Kommunestyrelsen. Den unge Meyer studerte i flere år i utlandet. Thorvald Meyer skjenket Birkelunden til kommunen etter at den var beplantet. Han bekostet det meste av anleggelsen av gaten som bærer hans navn og som en gave forærte han også bort tomten som Paulus kirke ligger på. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1872 og kommandør av 1. klasse i 1890.

Thorvald Meyer døde i 1909 og ligger begravet på Vår Frelsers gravlund.

Toftes gate går fra Biermanns gate til Schous plass. Den er omtrent 1200 meter lang og fikk sitt navn i 1864. Gaten er oppkalt etter Andreas Tofte som var Kristianias første ordfører. Andreas Tofte stammer fra "Tofte i Hurum". Han kom til Kristiania da han var 24 år i 1819 og begynte med handelsvirksomhet og ble en av borgerskapet. I mars 1837 skulle det velges ordfører i Kristiania for første gang og Andreas Tofte ble valgt. Valget skjedde 14. mars 1837. Allerede i 1840 sluttet han som ordfører og som medlem av formannskapet for å ta seg av forretningene sine.

Han var svigerfar til Thorvald Meyer. Datteren til Tofte Thea og Thorvald Meyer giftet seg 4. oktober i 1841.

Kino på Grünerløkka

Slitne ben har godt av å hvile selv på Grünerløkka - copyright www.bradager.net Fra 1. januar 1916 ble all kinodrift i Norge underlagt Kommunal bevilgningsplikt. De som allerede hadde tillatelse fikk fortsett ut 1915. I januar 1915 var det drift på 21 kinoer i Oslo og to av disse lå på Grünerløkka. Den ene ved Olaf Ryes plass og den andre ved Birkelunden.

De to kinoene var Grünerløkkas verdenstheater (Parkteatret) og Biorama på hjørnet av Thorvald Meyers gate og Seilduksgata ved det sørvestre hjørnet av Birkelunden.

Norsk kinematograf-aktieselskab drev tidlig i 1915 tre kinoer i Kristiania. Selskapet var det samme som i 1904 åpnet byens første kinomatograf. Nå ville de ha en kino til og ba arkitekt Harald Aars om å tegne et nytt kinobygg på Grünerløkka. Dette skulle bli den første virkelige kinobygningen. Allerede i mars hadde han tegningene klare og bygningen skulle ligge i Nordre gate. Tomta var skilt ut av to tomter som enkefrue Emily Franciska Scdhumph eide. Tomtene var Nordre gate 18 og Markveien 46.

Bygningens fasade var 11 meter høy og 12 meter bred bygd i klassisk stil og fasaden hadde et triumbuemotiv som var inspirert av antikken.

Regina som ble kinoens navn åpnet fredag 31. mars 1916 og den første filmen som ble vist var den danske kunstfilmen "Hjertebarnet" med Else Frölich og Herr Olaf Fönss i hovedrollene. Dette var en nordisk kunstfilm i 8 akter. Gaumonts ukerevy med blant annet de nyeste moter fra Paris ble også vist. Tilsammen varte forestillingen i en time. Forestillingen var ledsaget av orkestermusikk. Prisen var 15 øre for barn og 35 øre for voksne. Det var forestillinger hver hele time fra klokken 17-22 og Regina Teater ble markedsført som "Østbyens største og eleganteste Kinomatografteater".

Regina fikk et kort liv. En ny strategi ble satt ut i livet ved plassering av kinoer ble trolig Reginas skjebne. Nye kinoer ble lagt lenger ut fra sentrumskjernen. På Grünerløkka forsvant først Biorama. Grünerløkkas verdenstheater ble ombygd og fikk navnet Parkteatret. På Torshov reiste det eventyrlige Soria Moria seg. Aksen mellom sentrum og Torshov hadde ikke behov for to like store kinoer som Parkteatret og Regina var. Dette ville særlig gi konkurranse til sentrumskinoene men trolig og skade den nye kinoen på Torshov. Siden Parkteatret lå strategisk plassert omtrent midt mellom sentrum og eventyrslottet på Torshov ble den trolig valgt til lokal kino på bekostning av Regina. Bare elve dager før Soria Moria åpnet stengte Regina sine bører.

Den nystartede menigheten Evangeliesalen kjøpte eiendomen Nordre gate 18 av fru Schrumpf. Menigheten holder fortsatt til i lokalene som har gjennomgått betraktelige ombygninger siden den tid.

Kirker og menigheter

Paulus Kirke ble først ferdig bygget og innvigd i desember 1892.

Hans Nielsen Hauges Minde eides av Kristiania Indremisjonsforending. Kommunen overtok huset i 1917, for å gjøre den til en approbert, kommunal kirke for Hauge Menighet (se også skolene).

Kunstnere

Edvard Munch er en av de mange kunstnere som har bodd på Grünerløkka. Han har bodd både i Fossveien 7 og Thorvald Meyers gate 48 (nå Schous plass 1). Sistnevnte sted bodde han i perioden 1885-89 og der malte han blant annet "Sykt barn" og "Vår". Han malte og tegnet også et stort antall motiver fra nærmiljøet. Et eksempel er "Glimt fra Grünerhaven" som han malte i 1887.

Skolene

Fra høsten 1859 lå den første skolen på Grünerløkka i Øvre Gate 2b. Oslo Skolekommisjon leide undervisningslokaler der fram til 1861. Sagene skole ble da skole for løkkabarn fram til Grünerløkka skole i Toftes gate 44 ble innviet i april 1895.

Svend Foyns Praktiske Borgerskole, 'der praktiske sysler i den djerve sjømanns "regi" ble utført' flyttet inn i Toftes gate 69 som ble bygget i 1890-årene. I 1902 flyttet kommunen sin Maskinistskole og Den Elementær-tekniske skole dagskole til huset. Disse holdt sin undervisning der fram til 1960-tallet da Grünerløkka handelsskole flyttet inn. Senere skiftet skolen navn til Grünerløkka videregående skole.

Toftes gate 69 går i dag under navnet Musikkens hus og rommer en mengde organisasjoner. Mir ligger også i dette komplekset.

I august 1880 ble det åpnet Latinskole på Hauges Minde med 2-årig middelskole og et 2-årig gymnas. Høsten 1894 fikk man også 2-årig real-gymnasium.

Foss videregående skole ligger der hvor Foss gård lå tidligere.

Trikken

Vogn 70 på vei til Grefsen vognhall i august 2004 etter veterantrikkjøring i Sentrum. Her ved Nybrua stoppested på Grünerløkka - copyright www.bradager.net Ingeniør Jo Vogt foreslo i 1868 å anlegge en hestesporvei fra Homansbyen via Stortorvet til Oslo (Gamlebyen). Dette gjorde at reguleringen av Christianias gatenett på 1880 - 90-tallet hadde som hovedmål å få sporveien fram.

Kristiania Sporveisselskab startet opp driften 6. oktober 1875. Fra Stortorvet gikk det linjer i tre retninger til Homansbyen, Grønlandsleiret og Vestbanen. Allerede i 1876 hadde sporveien 1,46 millioner reiser.

Til Grünerløkka kom den fjerde linja 18. mars 1878. Linja gikk fram til Thorvald Meyers gate 49 hvor sporveien hadde stall til 50 hester, smie og en liten vognhall. Stallen ble nedlagt i 1899. (I dag ligger Sækkecentralen i lokalene. Eieren har restaurert deler av anlegget og tar gjerne i mot besøkende.) I april 1879 ble linjen forlenget til Beyerbrua.

I mars 1894 åpnet Christiania Elektriske Sporvei (blåtrikken) sin første trikkelinje fra Strandgata til Majorstuen (Briskebytrikken). Dette var den første elektriske trikkelinjen i Norge. Det var også en sidelinje som gikk videre fra Parkveien utover Drammensveien til Fredrik Stangs gate (Skarpsnolinjen).

Til Grünerløkka kom den elektriske sporvognen (trikken) først i 29. september 1899. Da tok hestesporveien (Kristiania Sporveisselskab, Grønntrikken) opp kampen mot blåtrikken. Samtidig ble linjen forlenget til Torshov, hvor det ble bygd en ny vognhall i Torshovgata. Trikken kjørte ikke lenger på vestsiden av Ringnes, men kjørte Sannergata, Toftes gate og Vogts gate. Linjen ble senere forlenget gjennom Vogts gate og Sandakerveien til Sandaker. Denne strekningen ble åpnet 2. oktober 1901. 28. desember 1914 ble det åpnet en avgrening fra Vogts gate x Torshovgata x Bentsebrugata til Sagene.

Neste linjeforlengelse ble oppover Grefsenveien og bort Storoveien til Grefsen jernbanestasjon. Trafikken startet opp 28. november i 1902. Endelig 25. september i 1934 ble linjen forlenget til Kjelsås. Bortsett fra små endringer i hvor skinnene ligger i gaten er det ikke gjort store endringer siden 1947. 16. juli dette året ble sporet mellom Thorvald meyers gate og Toftes gate flyttet fra Sannergata til nordenden av Birkelunden.

I mars 1900 åpnet Kristiania Kommunale Sporvei (Rødtrikken) en linje mellom Egertorget og Rodeløkka. Fram til Nybrua brukte den Grønntrikkens linjenett. Videre kjørte den Trondheimsveien til Helgesens gate og fortsatte gjennom Rathkes gate, Verksgata og Københavgata til krysset ved Dælenggata. I 1902 ble den knyttet sammen med selskapets linje fra Atheneum - Tollbugata - Jernbanetorget over Sankt Hanshaugen til Sagene. Linjen ble nå kjørt fra Sagene til Egertorget videre til Stortorvet og Rodeløkka.

1. februar 1923 ble ble linjen forlenget fra Helgesens gate oppover Trondheimsveien til Carl Berners plass. Neste linjeforlengelse var 10. desember 1939 hvor linjen ble forlenget til Sinsen (syd for Jernbanebrua) og videre Storoveien til Grefsen Jernbane stasjon 3. november 1957. 26. oktober i 1969 ble det åpnet en ny vendesløyfe i Muselunden (nordvest for Sinsenkrysset). Denne ble nedlagt ved ombygningen av Sinsen - Storo strekningen på Storeringvei i regi av Statens vegvesen Oslo.

Først 6. februar 1949 ble linjen fra Helgesens gate til Rodeløkka nedlagt. Den 2. januar ble en ny Rodeløkkalinje for Trondheimsveien gjennom Dælenggata - Fagerheimgata - Marstrandgata - Kjøbenhavngata tilbake til Dælenggata åpnet. Denne ble nedlagt igjen allerede 23. april 1961.

Linjenettet 15. desember 1915 gikk følgende linjer over Grünerløkka:
4 Grefsen -STortorvet - Vestbanen - Skillebekk - Nobels gate.
7 Homanbyen (Adamstuen) - Stortorvet - Torshov - Sagene.
8 Sagene - Egertorget - Stortorvet - Vålerenga.
9 Majorstuen - Stortorvet - Rodeløkka.
11 Stortorvet - Rodeløkka
x Stortorvet - Sandaker.

Korntrikken

I 1918 ble det startet opp korntransport med trikk (kjørt av Grønntrikken) mellom Vippetangen og Bjølsen Valsemølle på Sandaker. I starten ble det brukt fire ombygde motorvogner med plass til fem tonn korn og tre spesialbygde tilhengere som tok åtte tonn. Disse ble i 1932 erstattet av to spesialbygde godsmotorvogner som kunne ta 20 tonn hver. Dermed kunne det fraktes 320 tonn på et dagskift.

Fra 1953 ble det også fraktet kort til den nybygde siloen til Nedre Foss mølle i Grüners gate. (Denne siloen er nå (2001) ombygd til studentboliger i regi av Studentsamskipnaden i Oslo). Korntransporten med trikk ble avsluttet 15. februar 1967 på grunn av veiutbygningen rundt Vippetangen.

Industri

Christiania Seildugsfabrikk ble etablert i 1856 av grosserer O. M. Hauge, rittmester Thorvald Meyer, kaptein Heyerdahl og verftseier Christian Brinch. Kaptein Heyerdahl var driftsbestyrer fra starten til han trakk seg i 1889. Han ble etterfulgt av direktør M. R. Wetergreen. Fabrikken laget seilduk, som navnet henspeiler på. Ellers ble det produsert strylerret, fiskegarnstråd og lingarn. Ettersom seilskutenes storhetstid tok slutt måtte fabrikken omstille produksjonen og det ble blant annet laget produkter av hamp, lin og jute fram til nedleggelsen av fabrikken i 1960.

I hovedbygningen lå veveriet i første etasje og spinneriet i annen. Disse sysselsatte 300 arbeidere i 1880 - 90-årene for det meste kvinner i alderen fra 15 til nærmere 60. Det var akkordarbeid og lønnen for utlærte kvinner fra 4-6 skilling opp til 12-13 i forhold til kvalifikasjoner. På det meste rundt 1911/1912 var det over 1000 arbeidere. Fabrikklokalene var opplyst med gass og faren for brann var stor på grunn av de brannfarlige varene som ble produsert. Eierne var derfor svært interessert i å ta i bruk elektrisk lys, så et av de første stedene i byen en kunne se en elektrisk pære var i skorsteinen til 'seilduken'.

Foss Jernstøperi på Øvre Foss i 1875. Disse var de største arbeidsplassen på Grünerløkka.

R. E. Ottesens Chokoladefabrik lå på hjørnet av Thorvald Meyers gate - Schous plass (Thorvald Meyers gate 72?). Senere flyttet konfeksjonsfabrikken Hercules inn i lokalene.

Handel før

I Markveien var det i 1927 følgende virksomhet: 16 melkebutikker, 17 kolonialforretninger, 20 manufakturforretninger, 9 frisørsalonger, 8 kjøttforretninger, 14 skomakere, 11 tobaksbutikker, 12 fruktbutikker, 4 bakere, 7 kafeer, 6 motforretninger, 3 gullsmeder, 5 møbelforretninger, 5 kull- og vedbolag samt vaskerier, renserier, fargehandlere, vilt- og fiskeforretninger, isenkram, sport mm, apotek, 3 banker og en skytesalong.


Kilde Kristiania på pulsen. Normann L. Jacobsen (1989)


Basarbodene

mellom Sofenberggata, Fossveien og Nordre gate (på nedsiden av Olaf Ryes plass) hadde den livligste handelsvirksomheten på Grünerløkka på 1800-tallet. Her var det en rekke treskur hvor det ble solgt alt fra lutefisk til skotøy. Handelen staret tidlig om morgenen og holdt på til langt på kveld.

Nederst i Markveien ved Ankerbrua var det på hjørnet satt ut bord på fortauet slik at det ble som et lite 'torg'. Her ble det solgt frukt og grønnsaker fram til Ankerbrua ble ombygd første gang i 1891 og den store hjørnegården i Jødebakken - Markveien ble oppført.

Det var også handel på den andre siden av Ankerbroen. Her var det flere boder og det ble solgt trelast, møbler og mye annet. (Kanskje dette er grunnlaget for at både Grünerløkka og Møllergata har huset en mengde møbelforretninger gjennom årene)?

Petrine Nielsens Garn- og Broderiforretning, opprettet i 1879, lå omtrent midt på kvartalet Grüners gate - Sofienberggata - Thorvald Meyers gate. I starten solgte de trådsneller, brudekjoler, hatter, nattkjoler, serker og badetøy mm. Denne butikken var spiren til det som før den andre verdenskrig var blitt et av byen stormagasiner. Butikken hadde da flyttet lenger ned i Thorvald Meyers gate 67, der hvor Rimi ligger i dag.

Handel nå

Vinmonopolet ble åpnet i 2000 og ligger på hjørnet av Markveien og Nordre gate (Nordre gate 16). (Det skal ha vært brennevinsutsalg i huset i begynnelsen av 1900-tallet. Christiania Brændevinssamlag hadde utsalg i Markveien i 1880-årene) Huset ble kjøpt av Olav Thons eiendomsselskap i 1999(?).

Fra 1930 - 1954 ble restaurant Eken drevet i lokalene. I 1954 fikk stedet nytt navn ognye eiere. Navnet Beckers som fortsatt pryder huset fasade ble et kjent sted på Grünerløkka. Stedet hadde to avdelinger i første etasje. Den ene var bar og den andre restaurant hvor det var dans en eller flere kvelder i uka. Uterestauranten på taket av bygningen er dypt savnet av både den eldre og yngre garde på løkka.


Note: Den "eldre" Grünerslekt nedstammer fra kgl. myntmester i Christiania Peter Grüner, antagelig født i Tyskland omkring 1588, død 1650. Han er far til myntmester Fredrich Grüner, eier av Nedre Foss Mølle.
Den "yngre" Grünerslekt nedstammer fra borgermester i København Knud Pedersen, som døde i 1569. Sønnen Peder Knudsen ble skriftskriver i Oslo og Hamar og dennes sønn sogneprest Mogens Pedersen 1584-1678, er far til sogneprest Jens Mogensen, 641-1721, hvis barn antok navnet Grüner. Kilde St. Hallvard 2. hefte - 55 årgang. Tidskrift for byhistorie - bymiljø - bydebatt side 87.


Kilder: Tidsskriftet St. Hallvard. Blant annet nr 2 - 1977, nr 1 - 1938 og nr 4/86 artikkelen om Regina - triumfbuen på Grünerløkka av Petter Stensby. Oslo bys historie, J.W. Cappelens Forlag a.s 1990, bind 3 (hovedstaden Christiania), OSLO - TRIKKEN, Storbysjel på Skinner, Hans And. Fristad, Gyldendal i samarbeid med A/S Oslo Sporveier 1987. "Et moderne eventyr" eller hvorledes hver man fikk sin dress. Utgitt av A.S Herkules Confektionsfabrikker 1898 - 1952 i 1953 forfattet av Odd Thorson.


Opprettet i 12. oktober 2001 og sist oppdatert 8. juli 2009 - Copyright 2000 - 2009 © www.bradager.net